Min misnøye med dagens gravitasjonsmodell, som ikke kunne forenes med kvante-mekanikken, og i tillegg krevde mørk materie, mørk energi, og der fotoner fremstod med både partikkel- og bølge-egenskaper, gjorde at jeg til stadighet filosoferte litt rundt en alternativ gravitasjonsmodell.
Jeg satte det meste av det jeg kunne lese og observere, i forbindelse med problemet, og en dag, etter en årrekke med interesse for fysikk, mekanikk og astronomi, fikk jeg en ide jeg ville undersøke.
Mismotet oppstod imidlertid fort hver gang jeg så hva forskere drev med av partikkelfysikk og eksperimenter. Men da jeg så kjente fysikere jobbet med det samme problem som meg, men med ideer jeg mente var dårligere, tiltok lysten igjen. Slik fortsatte det frem og tilbake i mange år. Nye moment ble også lagt til, og notater med spørsmål skrevet.

Jeg startet med å lage et enkelt program som kunne simulere virkningen av min nye modell for ca. 20 år siden. «Utskriftene» fra den gang, som er foto av skjermen, en grønn skjerm, er blitt utgamle. Dette var før Windows sin tid.... Så så lenge har jeg vurdert frem og tilbake. Men når jeg nylig fikk et hjerteinnfarkt og diverse annet, inså jeg at det kunne ta slutt når som helst. Det måtte bli nå...

Grunnprinsippet er at gravitasjonen ikke bare avtar med 1/r^2. Men at dens gravitasjonsfelt opptrer i bølgeform og har amplituder som ligger på 1/r^2.
I tillegg øker bølgelengden med r. Eller mest trolig har vi til og med en akselrerende økning av bølgelengden.
Vi får altså en dempet svingning med akselrerende økning i bølgelengde.
Dette gjelder i utgangspunktet for alle partikler.

Hvis man så har to partikler, vil gravitasjonen fra disse kunne summeres i radiell retning. To bølgetopper fordobler den og en bunn og en topp utligner den (nesten). I en sky av partikler vil det oppstå kompliserte mønstre. Det var dette jeg ville undersøke. Men det viste seg at mønstrene ikke var mer kompliserte enn at det ble meget interessant.
For når man kommer litt på avstand fra en partikkel, så blir bølgelengden lengre. Dette gjør at hvert av enkeltfeltene i gravitasjonsfeltet fra en hel partikkel-sky, vil begynne å svinge i takt med hverandre, på en viss avstand. Derved vil partikkelskyen begynne å opptre som en partikkel. Med et gravitasjonsfelt som opptrer i bølgeform, bare med lengre bølgelengde. Har man mange partikkelskyer, vil det samme gjenta seg. For en måne, planet, stjerne eller galakse, vil det samme skje.

Et sted hvor nær gravitasjon gjøres meget synlig, er for Saturn og dens ring-system.
Vi mener at vi i dag kjenner opphavet til planetens ring-system godt, men gjør vi virkelig det ?
Når man med de nye bildene til Cassini studerer detaljrikdommen, blir man forbløffet. Ikke bare over skjønnheten, men også over regelmessigheten. Og over hvor tett disse «ringene», eller bølgene, mellom delingene, er hverandre. De fremstår som et teppe med jevne, fine bølger.

Jeg hadde forventet at ringenes bestanddeler ville dulte bort i hverandre og påvirke hverandres hastigheter. Når de fikk forandrede hastigheter, ville de ha forlatt sin plass og søkt likevekt mellom sentripetal-akselrasjon og gravitasjons-tiltrekning ved å enten innta en tilfeldig nærmere posisjon, eller en tilfeldig plass i likevekt lengre ute. Ringenes skiller og bølger skulle derfor vært visket ut, og vi skulle hatt en homogen masse.
Selvsagt vil månene skape mønstre med sin påvirkning, men neppe på den måten vi kan observere i dag. Det er også ringer der det ikke er måner.
Den konklusjonen vi kunne ha trukket ut av planetens oppførsel i lys av min svingende gravitasjon, er at planeten holdes samen i et kaotisk gravitasjons-virvar med overskudd av positiv tiltrekning. Dette vedvarer et godt stykke utenfor det meste av planetens masse. Dette avhenger av hvilken frekvens man gir gravitasjonens bølge-egenskaper, og hvilken dempning vi setter. Dette er noe man må utforske med gode datamaskiner og matematikere for å få en best mulig match før man kan sette konstantene...
Et stykke utenfor planetoverflaten, ca 1/2 diameter, vil planetens gravitasjon begynne å bølge i takt, og vi før de fine bølgene vi kan observere i de indre ringene.
Dette fungerer på den måten at partikler med en liten variasjon i hastighet, vil samle seg rundt gravitasjons-bølgetoppen. De med lavest hastighet vil legge seg på innsiden av bølgetoppen, mens de med størst hastighet vil legge seg på utsiden.
Økes dennes hastighet ytterligere med en dult fra en annen, vil den kanskje ikke kunne greie å beholde sin plass på denne gravitasjons-toppen, eller amplituden, og plutselig bli skjøvet ut til innsiden på den bølgetoppen utenfor.. eller et lite kvantesprang ...

På dette viset kunne man undersøkt om dette virkelig har noe for seg : Med dagens gravitasjons-modell skal alle partikler i ring-systemet ha en helt jevn hastighets-økning utover i ringene. Også mellom dem.
Med en svingende gravitasjon vil ikke det være tilfelle. Der vil bare bølgetoppene ha en jevn hastighetsøkning utover i ring-systemet, akkurat som med dagens gravitasjon, fordi amplitudene følger 1/r^2, men mellom ringene, der vil hastigheten være mindre.
Partiklene i ringene vil med andre ord ha en hastighet som følger svigningene i gravitasjonen.

For solen vil det samme gjøre seg gjeldende når det gjelder gravitasjon. Vi har bare ikke noe masse i umiddelbar nærhet av solen som ringer. I koronaen har vi elektriske krefter som overgår gravitasjonen. Men vi har noen enorme temperaturstigninger i solens corona som vi ikke har noen god forklaring på. Dette kan gi nye muligheter.
Planetenes regelmessige avstand fra solen har vært gjenstand for utrolig mye spekulasjon. Så mye at Titius og Bode satte opp en empirisk formel som stemte godt bortsett fra for planeten Neptun.
Med svingende gravitasjon kan vi kanskje få en ny forståelse, og også et bindeledd mellom kvante-mekanikk og gravitasjon. For planetplasseringene rundt solen burde passe som hånd i hanske for svingende gravitasjons-modellen.
Men det vil gå på bekostning av sikkerheten. Planetene kan nemlig være ustabile, og komme til å plutselig skifte bane... noe enkelte har tatt til orde for at Neptun(?) har gjort.

Ser vi et ledd videre utover i rommet, så har vi problemer med å forstå galaksenes rotasjonshastighet.
De ytre delene av galakser roterer med så stor hastighet, at deres egen-gravitasjon ikke skulle greie å holde på dem, og at de derfor skulle blitt slynget ut i rommet.
Det var da man innførte en usynlig masse som ikke vekselvirker på annet måte enn med sin gravitasjon, en såkalt mørk masse.
Det hele minner litt om episyklene man innførte som forklaring på den tilsynelatende tilbakerettede bevegelsen for planeter, for for å holde på jorden som verdens midtpunkt.

Svingende gravitasjon kan imidlertid passe godt inn i den manglende gravitasjonen. Fra senteret av galaksen vil gravitasjons-kreftene svinge, og de ytre delene kan befinne seg på en bølgetopp.
Rotasjonshastigheten i en galakse skulle med svingende gravitasjon ha opptrådt som en bølge når man har hastighet på y-aksen og radius på x-aksen. Og det er faktisk det mange galakser har !
Jeg fikk nesten hjertestans da jeg så disse grafene...

Det er også noen, Mordehai Milgrom ved Weizmann Institute i Israel i 1981, som har forsøkt å forklare den manglende gravitasjonen med en ny utgave av Newtons lover, MOdifyed Newtonian Dynamics, eller MOND.
MOND gir et lite utsnitt av kurven til svingende gravitasjon, og som kunne hamle opp med de manglende kreftene. MOND i sin helhet ga desverre ikke tilfredsstillende nok beregninger av stjernehoper og en kosmologisk modell til utvikling av universet.
MOND passet best til det den var ment til... å beskrive kreftene innad i galaksene.

Men Svingende gravitasjon gir seg ikke der...
Med en akselrerende, økende bølgelengde, vil man utenfor galaksene få bølgebunner, der man kan få motvirkende krefter. Det vil si at galakser vil frastøte hverandre. Kan det være mørk energi sitt opphav ...

Men hvis vi nå går tilbake til utgangspunktet, og ser på partiklene. Så har vi sett at de sterke kjernekreftene har tilsynelatende fryktelig kort rekkevidde. De avtar med 1/r^7.
Hva kan det fortelle oss? Jo det kan fortelle at det som er målt ikke et hvordan kraften fra partikkelen avtar i det hele. Men hvordan kraften avtar over et bitte lite område....en bølgelengde. Altså et utsnitt av gravitasjonsfeltet, nemlig mellom en bølgetopp og en bølgebunn. Og DEN... avtar fryktelig fort, da frekvensen til gravitasjonen helt inne ved kjernen er ekstrem.
Her inne har vi også store frastøtende krefter som holder partiklene på tilstrekkelig avstand.
Lengre ute reduseres kreftene til svake kjernekrefter, som sikkert også har lengre rekkevidde, selv om de også avtar forholdsvis raskt.

Ser vi på hva som skjer i det kjente dobbeltspalte-forsøket, ser vi at vi muligens kan få en ny forklaring.
Tradisjonelt skyter man partikler inn igjennom en dobbeltspalte. Man kan se at man får et interferens-mønster på en skjerm bak. Dette fordi en partikkel som går igjennom en spalte vil opptre som en bølge som brer seg ut i en vifteform i det den passerer spalten. Disse viftene, fra de to spaltene, vil ha bølgetopper og bølgebunner, og danne et interferens-mønster på skjermen bak, fordi bølgene vil summeres. Doble og oppheve hverandre.
Det er bare det at man også får «interferens-mønster» fra bare en spalte, noe som skulle vært umulig, og derfor ødelegger hele logikken.

Bruker man derimot svingende gravitasjon til å forklare problemet, så vil man kunne forklare fenomenet på en helt annen måte.
Man har svingende gravitasjon, eller gravitasjons-bølger rundt alle partikler. Og vi har sett at i sammensatt masse, så vil disse begynne å svinge i takt. Man vil derfor rundt all masse ha gravitasjons-bølger. Kort og sterk helt ved, og lengre og svakere lengre unna.
Dette gjelder også inne i spaltene. Der inne skapes det et bølgemønster, som er svakest i midten, og sterkere inn mot kanten.
Når man skyter en partikkel igjennom spalten, og den treffer midt i, vil den nesten upåvirket gå rett frem. Treffer man helt inne ved kanten, blir den dratt mot siden og bøyes av kraftig slik at den treffer ut på siden. Treffer man på en bølgetopp, vil partikkelen være i gravitasjons-feltet lengst tid, og avbøyningen bli stor. Det er dette som skaper «interferens-mønsteret» på skjermen bak.
Det er altså ikke noe interferens-mønster.

Partikler har kanskje derfor ikke bølgenatur. Men deres gravitasjonsfelt kan ha.

https://www.youtube.com/watch?v=qnApR8fdKRo