Hva er egentlig tid ?

Hva er tid ? Det snakkes mye om tid i det daglige. Om samtid, fortid og fremtid, hurtig og sakte. Planck-tid i den ene enden, og uendelighet i den andre. Om avanserte tekniske måter å måle tid på, og om rare relativistiske virkninger av tid. Men hva er egentlig tid ? Det spørsmålet blir ikke ofte drøftet. Hvordan virker den? Hvor skapes den, og hvordan oppstår den?

Jeg mener å kunne svare på disse spørsmålene på en enkel og forståelig måte. En måte som for meg står som helt klar og tydelig. Jeg vil her redegjøre for mitt syn, og jeg tror jeg kan love deg at du vil få noen nye ideer som du vil komme til å tenke nøyere gjennom.

Materien i tid

Dette første kan virke selvfølgelig, men likevel…. 

La oss først slå fast at du selv, ditt fysiske legeme, bare eksisterer nå, i den form det har akkurat nå. Hvordan du var i fjor er historie. Det såret du hadde, neglene og frisyren. Frisyren er forandret, neglene byttet ut og såret grodd. Det var noe som eksisterte da, og som gjennom kjemiske, mekaniske og andre prosesser gradvis har forandret form til å bli noe nytt i dag, selv om det meste av legemet fortsatt er det samme og du kan huske det hele. Det som skjer er kun materiens forandringer i nuet. Jo raskere forandringer, jo hurtigere går tiden...i den rekkefølge... Fortid er noe som bare finnes i vår hukommelse. Fremtid bare i vår fantasi.
Det er på samme måte som med et musikkstykke. Hele stykket eksisterer ikke. Det eksisterer kun en brøkdel av hver av tonene til enhver tid. Det er strenger, membraner og gasser og annet i en miks av stillings- og bevegelses-energi. Men melodien..den finnes kun i vår hukommelse og fantasi. Nuet er en samtidig posisjon for all materie i universet. Her trengs nok en forklaring...

Jeg mener at materien må være en-entydig. Det vil si at universet eksisterer kun i nuet. Materien slik den har vært, fortidens materieform, finnes ikke noe sted der ute i dag. Ikke i en annen dimensjon, i antimaterie eller i paralelle univers. Ei heller fremtidens materieform. Men allikevel...nuet er dog ikke helt uten utstrekning i tid. Jeg mener nuet har det korteste tidsrom som er mulig i fysikken. Nuet har derfor en utstrekning som eksisterer innenfor den minste mulige oppdeling av tiden, Planck-tid , som er tillatt av uskaphetsrelasjonen. Denne mikroskopiske utstrekning av nuet er imidlertid helt nødvendig for å kunne ivareta øyeblikkets bevegelser og retninger for materien og videreføring av disse til det neste øyeblikk. Elemetærpartikklene som utgjør materien i universet, har derfor en bitte bitte liten utstrekning i tid og rom. Denne utstrekningen er ekstremt liten, men det er dog en utstrekning. Partikklene er strukket ut i fartsretningen. Denne utstrekningen er størst for materie som har stor indre termisk energi, og som derved har raske indre bevegelser. Hadde ikke partikklene hatt noen utstrekning, ville vi kun hatt en statisk materie uten tid. Vi kan derfor gå ut i fra at utstrekningen i rommet har direkte forbindelse med tiden.

Med at "universet eksisterer slik det er i nuet", menes alt i det, med himmellegemenes plassering, hastigheter og energier og det samme med alt de består av, helt ned til minste partikkel.

Tidens hastighet

Vi kan ikke umiddelbart observere at alt er samtidig. Dette pga at hastigheten informasjonen skjer med, alltid er begrenset. Men ikke desto mindre eksisterer alt samtidig. Ikke noe mer, ikke noe mindre. Det finnes ingen tidslinje. Den er som nevnt kun i vår fantasi. Tidsforløpet, eller rettere sagt tidshastigheten, kan være forskjellig på ulike steder. Informasjonen som utveksles mellom ulike steder gjør imidlertid at det på et senere tidspunkt kan være vanskelig å bli enig om hvilket tidspunkt som var samtidig.

Noen vil nok mene at tiden hadde fortsatt å gå selv om universet ikke hadde eksistert. Dette skyldes nok i stor grad at vi aldri har opplevd noe annet. Uansett hva vi gjør, om vi kjeder oss, har det moro, har det travelt, eller sover, opplever vi at tiden ubønnhørlig går videre. Rett og slett fordi tiden for oss alltid har gått videre. Vår hjerne hadde ikke virket hvis tiden stoppet. Det er derfor vanskelig å tenke seg noe annet enn at tiden går.

Men….. hvis alt var nedfrosset. Der alle prosesser og til og med atomene så og si hadde stoppet. Hadde vi ikke da gått inn i en tilstand der universet så å si bare eksisterte ? Der metall kunne vært i berøring med syre uten å tæres, der radioaktivt materiale ikke avgir stråling, ingen hendelser, umulig å registrere eller å si om tiden går, der alt er mørkt og kaldt...frosset. Det ville rett og slett være som om tiden sto stille.

Dette er imidlertid et umulig scenario. Vi modifiserer det derfor litt, og sier at vi greier å isolere noen atomer som vi kjøler ned til noen milliontedels grader over det absolutte nullpunkt. Så å si all bevegelse i atomene stopper opp. (Dette ble i 2001 utført ved Harvard Universitet av danske Proffessor Lene Westergaard Hau.Kommer tilbake til det senere.) Hvis vi hadde betraktet atomene i denne tilstanden, ville vi ha observert at ting skjer saktere og saktere. Man kan da si med rette at tiden for disse atomene er i ferd med å stoppe opp. Men hva med tiden utenfor disse isolerte atomene? Etter som tiden utenfor har gått , så har tiden gått der inne også. Tid er liksom over alt.
Nei, den er nok ikke det. Tidshastigheten er ikke universell og den samme over alt. Den er absolutt et lokalt fenomen.

At to ting ikke har samme tidshastighet betyr ikke at de ikke kan eksistere side om side i samme rom .

De blir heller ikke usynlige eller upåvirkelige for hverandre.

De vil ikke gå over i forskjellige dimensjoner.

Alt du ser rundt deg eksisterer faktisk med forskjelige tidshastigheter akkurat nå !

Hvis begrepet tid i hele tatt skal ha noen mening, må man kunne si at der det ikke lengre er noen bevegelser eller vekselvirkninger, der tiden ikke har noen innflytelse, ja der står den selvfølgelig stille. Vi får temperaturens absolutte nullpunkts korresponderende absolutte null tid.

Ved beregning av det absolutte nullpunkt for temperatur, tar man utgangspunkt i en gitt temperatur for et stoff og ser hvor mye energi det har. Deretter reduseres temperaturen sammen med nye målinger. Man får en graf for temperatur/energi. På dette grunnlag kan man fastslå det absolutte nullpunkt, der det ikke er mer energi igjen.

Det samme må gjelde for tid.

Lyshastigheten

Hvis et foton, i vårt modifiserte tilfelle, flyttet seg et stykke fra A til B, så kunne vi sagt noe om tiden der inne. Tiden for fotonet hadde gått, men tiden for de omkringliggende atomene hadde ikke gått før fotonet eventuelt hadde vekselvirket med fotonet. Hvor lang tid avhenger av vår definisjon på tiden.

Sekundet har blitt definert som tiden det tar for  Cesium 133 å svinge 9192631770 ganger. Vi ser da at hvis vi måler tiden ved hjelp av nedkjølt Cesium 133 også, så vil det ta laaang tid før det går et sekund.

Det fører til at lyshastigheten, c, der inne c=(B-A)/t , der t er tid, vil bli veldig liten, når t blir stor. Etter som tiden der inne nesten står stille, vil dette stemme for det lille systemet.

For en gruppe atomer som inngår i en kjemisk reaksjon, vil også temperaturen være avgjørende for hastigheten dette skjer ved. Vi ser da at det er partikklenes egenhastighet som bestemmer hvor hurtig de vil vekselvirke med omgivelsene. Enhver elementærpartikkel har derfor sin egen lokale tid, og derfor sin egen kjemiske reaksjonshastighet. Dette er det vi til daglig omtaler som materiens temperatur. Det er materiens termodynamiske energi som bestemmer materiens indre bevegelser, og derfor er det denne energien som er selve tidsfabrikken. Det vil si på atomært nivå.

Termodynamikkens 3.lov sier da også : ”Når temperaturen nærmer seg det absolutte nullpunkt, stanser alle termodynamiske prosesser”.

Det ser ut til at man ikke har tatt inn over seg de konsekvenser dette har for innvirkningen på selve tiden. For eksempel må fotoner bevege seg over en bestemt lengde på en viss tid. Det må derfor ha innvirkning på hastigheten til fotonet når tiden til stoffet som vekselvirker med fotonet forandres.

Nå er det ikke slik at alle kjemiske stoffers reaksjonstid forandres likt i forhold til temperatur, slik man kanskje skulle tro, men kjemiske reaksjoner kan ha kompliserte mønstre, slik at det er flere ting som virker inn på reaksjonstiden. Men det er slik at alle kjemiske reaksjoner forløper raskere når temperaturen øker. Selv atom-urene som inneholder de mest stabile krystallene vi kjenner, må holdes ved riktig, konstant temperatur for å oppnå optimal nøyaktighet.

Tid på forskjellige nivå

For stjerner, planeter, kometer, gass og annen materie som er en sammensatt mengde atomer, vil tiden gjelde på et høyere nivå. Her vil det være legemenes egenhastighet som vil påvirke systemet. Systemet utgjøres nå av all sammensatt masse i universet. Hvis hastigheten til et himmellegeme økes, er det i hovedsak to måter det påvirker tiden på.

Det ene er at det rett og slett vil ta kortere tid før vekselvirkning mellom to legemer kan finne sted. Denne vekselvirkningen kan bestå i overføring av moment , slyngeeffekter og direkte treff.

Det andre måten er at et legeme som farer gjennom rommet i stor hastighet kanskje(!) genererer økt gravitasjon til sine omgivelser v.h.a. Gravitomagnetic Londonmomentet. Det vil på denne måten kunne overføres energi til omgivelsene ved å bidra til økt tidshastighet. Derved også økt hastighet på utviklingen i universet. Denne utviklingshastigheten svarer til den kjemiske reaksjonshastigheten på det lavere nivå.

Den spesielle relativitetsteorien underbygger dette ved å si at tidshastigheten til det omkringliggende univers øker i forhold til en som beveger seg meget hurtig i forhold til universet. Men, en av teoriens forutsetninger er jo konstant lyshastighet. (Eller med andre ord; Det er virkningen man teoretisk får på tid, lengde energi og gravitasjon når man av flere fysiske enheter som alle er forholsmessige størrelser til hverandre, har valgt å sette lyshastigheten som konstant.)

På denne måten vil tid ha flere nivåer. Himmellegemer inne i vårt univers har sine hastigheter, og derved sin egen lokale tid. Inne i disse himmellegemene igjen finner vi elementærpartikkler som igjen har sine hastigheter og derved sin lokale tid. Vi kan bare tenke oss at under disse partikklene finner vi nye nivåer, så vel som at vi kan tenke oss at vårt univers er en del av noe større som igjen har sin hastighet og tid.

Tiden for atomene og tiden til universet vi kjenner, kan påvirke hverandre. For eksempel ved at en gass-sky trekker seg sammen, øker temperatur på atomært nivå og danner en stjerne som tennes. Kjerneprosessene vil igjen kunne påvirke universets utvikling ved strålingstrykk, eksplosjoner og annet.

Spranget fra et nivå til det neste er enormt. Det er ikke lett å si hva som eventuelt ville tilsvarer hva på de forskjellige nivåer. Men sammenligner vi solsystemet med et atom, noe som ved første øyekast kan virke sammenlignbart synes dette å gi forholdet 1 til rundt 10^44, noe som er et helt ufattelig stort tall

Det var med interesse jeg kunne se at det i den ærverdige TV-kanalen National Geographic her om dagen ble nevnt at fysikere har begynt å se på likhetene mellom universet og atomenes verden. Dette var utenkelig og særdeles useriøst bare for få år siden. Men mange ting går igjen, slikt som det enorme tomrommet, energi-sprangene, kjærnen, elektronene, spinn. Men det er også mange ting som er totalt forskjellig. Kvarker, kvantiserte baner. Jeg har selv lett etter sammenlignbare ”legemer”, og selv om det første som slår de fleste er solsystemet og atomet, har jeg foreløpig landet på at universet kanskje likner mest på en vakuumfluktuasjon.

Heisenberg : D t =h/2DE

Ser at levetiden går mot uendelig hvis energifluktuasjonen går mot null : Universet kan dermed være en langlivet vakuumfluktuasjon! (Øystein Elgarøy Og Maria Mouland Institutt for teoretisk astrofysikk, UiO)

Forsøk kan vise temperaturens innflytelse på tiden, samt dens innvirkning på lyshastigheten

Jeg har forsøkt å utforme et eksperiment som skal vise at fotoners hastighet er avhengig av temperaturen til det mediet/materien de vekselvirker med.

Jeg tror ikke at lys bare kan ha kun en bestemt hastighet, nemlig lysets hastighet c, i vakuum.

Et lysglimt, for eksempel en blitz, kan inneholde en skur av fotoner med litt forskjellige hastigheter. Disse fotonene vil ikke vekselvirke med all materie. Fotonene vekselvirker bare med den materien som har riktig hastighet, eller temperatur, i forhold til seg selv. Disse fotonene vil da ”harmonere” i tid og hastighet med denne materien.

Dette kan være årsak til at man ved forsøk finner at lyset bare kan ha hastigheten c. Selv to personer som beveger seg med forskjellig hastighet i forhold til lyskilden samtidig, vil kunne observere samme lyshastighet på lyset. Dette fordi den som beveger seg mot lyskilden vil harmonere med de sakte fotonene, men den som beveger seg bort fra lyskilden harmonerer med de raske fotonene. 

Vi kan sammenligne fotonets energioverføring til elektronet med prosesser vi kjenner fra vårt eget solsystem. Hvis et objekt fra det yttre rom hadde passert igjennom vårt solsystem i ekstremt høy hastighet, ville objektet antakeligvis bare ha passert igjennom solsystemet uten å ha gitt i fra seg særlig mye av energien. Ettersom det er mest tomt rom er også sjansen for et direkte treff med en av planetene eller med solen nesten null. Hvis et større objekt fra det yttre rom skulle ha noen mulighet til få en av planetene til å skifte bane, er det godt tenkelig at hastigheten til objektet bør ha en hastighet tilnærmet planetens for å kunne overføre energi. Energien kan overføres ved direkte treff eller ved slynge-effekt.

(Med den gravitasjonsmodellen vi kjenner i dag, vil enhver momentoverføring føre til en liten forandring i banen. Med sinusgravitasjon derimot, vil planetene helst holde seg innenfor visse avstander rundt sola som er stabile. Sinusgravitasjon vil bli omtalt på denne siden senere.)

Hadde hastigheten vært liten, kan det hende objektet bare hadde tatt en rundtur innom sola før det har blitt returnert ut som en av våre langperiodiske kometer. Det ville ved dette tilfellet heller ikke medført noen energioverføring.

Fotoforsøk med film med varierende temperatur
Lys fra variable stjerner og film/CCD med varierbar temperatur skal tjene som de aktive ingredienser i et slik forsøk. Lyset fra en fjern variabel stjerne blir send ut i perioder, eller i store periode-bølger som tilsvarer stjernens periode.Hver periode-bølge vil inneholde fotoner med litt forskjellige hastigheter. Ei lysterk stjerne med korte, tydelige, regelmessige, perioder og med lang avstand fra oss er målet. Dette vil medføre at raske fotoner fra en periode vil ta igjen seine fotoner fra den forrige. Dette kan medføre at en observatør på jorden vil bli utsatt for fotoner fra flere perioder samtidig fra en og samme stjerne. Lyset fra de ulike periodene vil imidlertid ha forskjellig hastighet.Observatøren vil derfor med sine øyne bare kunne se den perioden som harmonerer med hans tid. Dette fordi han ikke kan avvike så mye fra sin kroppstemperatur på 37 grader.Med et kamera derimot, vil han kunne observere ved forskjellige temperaturer. Ved å variere temperaturen på kamera/film kraftig under en eksponering på f.eks 1 minutt, ville han kanskje være i stand til å fange flere perioder fra denne stjerna på en eksponering.Dette altså fordi forandringen i temperatur under eksponeringen, vil kunne tillate kameraet å harmonere med flere av periodebølgene.Selv om periodene kanskje var på mange timer/dager.
To stjernespor fra samme bilde som er lagt side om side for å kunne luke ut ujevnheter som skyldes turbulens og ujevn tracking. Målet er å finne et spor med jevne variasjoner.

Stjernespor og spektrum fra Arcturus.Denne metoden gir bedre informasjon enn et rent stjernespor. Men mye bedre nøyaktighet på trackingen er en nødvendighet

Det resulterende stjernesporet på fotoet vil forhåpentligvis variere i styrke, ettersom man vil treffe på de forskjellige bølgefrontene. Selv om de forskjellige periodene kanskje er på flere timer/dager. En interessant ting i denne sammenheng er det forskningsarbeidet som Lene Westergaard Hau har gjort på lyshastigheter og temperaturer. Ved å sende fotoner igjennom et Bose-Einstein kondensat, som er nedkjølt til bare noen milliontedels grader over det absolutte nullpunkt, greide hun å bremse hastigheten til fotonene slik at de praktisk talt stoppet. Jeg mener hun stoppet tiden til kondensatet (!), og derved falt også lyshastigheten der inne. Her er et kort klipp( 3min) som illusterer hva hun gjorde :

Høyreklikk her og åpne i ny fane : Fartsmanipulering av fotoner

Søk U-tube for "Lene Hau" for å finne flere videoer om emnet...

Jeg synes også det var interessant å finne dette klippet på U-tube :

Høyreklikk her og åpne i ny fane : Gammaglimt og fotonhastighet 

der NASA sier at det ved forskjellige bakkebaserte teleskoper rundt om i verden har blitt observert gammaglimt. Gammaglimt består av fotoner i den høyenergirike enden av spekteret for elektromagnetisk stråling. (EMS) Disse gammaglimtene ble sendt ut i universets tidlige barndom og er derfor svært gamle og fjerne, og har reist i rundt 7 milliarder år før de har nådd frem til oss. En spesiell ting med disse glimtene er at de oppstår svært plutselig, og avtar ganske hurtig. Problemet med observasjonene var at de samme glimtene ble mottat ved forskjellige tider. Dette skulle ikke gå an da lyshastigheten er konstant i vakuum, selv om de hadde observert ved litt forskjellige bølgelengder. Dette kunne ikke forklares. De lurte på om det var noe i rommet som forsinket EMS, og mest i den høyenergiske enden av spekteret. NASA sendte opp et observatorium, Fermi Gamma-ray Space Telescope,  i rommet, som kunne observere disse gammaglimtene. De observerte også fotoner med forskjellig bølgelengde, og oppdaget at forskjellen de kunne måle var på 0,9 sekund. 0,9 sekund forskjell i løpet av 7 milliarder år er så å si umulig nøyaktig. De konkluderte med at dette var ”samtidig”, og at teorier om at rommet var ujevnt nok til å virke inn på lyshastigheten, kunne avskrives.

De avskrev derved det fakta at de bakkebaserte teleskopene ikke hadde det samme resultat.

Jeg mener selvfølgelig at løsningen ligger i kamerabrikkenes temperatur. De bakkebaserte teleskopene hadde antakelig forskjell i temperatur i forhold til hverandre, til forskjell fra kameraene på Fermi, som antakelig hadde veldig lik temperatur da de begge befant seg i rommet på samme satellitt. Kan hende det til og med var samme kamera. De kameraene som hadde forskjellige temperaturer, hadde også forskjellige lokale tidshastigheter. De registrerte derfor fotoner som harmonerte med ”sin” tidshastighet. Altså fotoner med litt forskjellig hastighet gjennom rommet.

En annen side med denne forklaringen på tidens vesen, er at det gjør inflasjonstiden(de første 300 000 år etter the big bang) litt mer spiselig. Da var temperaturen så ektremt høy, at det er hinsides all fornuft. Dette medførte at universet kunne ekspandere med mange gangers lysets hastighet. Dette skal visstnok la seg gjøre fordi det er selve rommet som ekspanderer(?). Min forklaring er altså at tidshastigheten var så stor i forhold til hva vi har i dag, at det lot seg gjøre. Dette medfører at inflasjonstiden egentlig var meget lang. Kanskje uendelig.

Energibalanse

Et spørsmål som reiser seg er energibalansen. Vil ikke dette kreve at lyskilden må sende ut mer energi enn man kan motta ?

Spørsmålet berører imidlertid ikke den delen som beskriver tiden, men den delen som skal påvise fenomenet.
Dette kan være problematisk, men trenger ikke være det, og selvfølgelig må vi sørge for konservering av energien.
Et av problemene er at det er vanskelig å skaffe informasjon om hva som finnes av ekstremt nøyaktige målinger på lyskilder og medier som for eksempel CCD-brikker. Hvor stor andel av forbrukt energi som faktisk sendes som EMS på de forskjellige bølgelengder, og hva som medgår til varmeutvikling.

I tillegg har man usikkerheter med å måle hva som mottas av et medium.

På en CCD-brikke vil et foton slå løst et elektron. En slik brikke er ”sort-hvitt” og et foton slår løst et elektron uavhengig av hvor mye energi fotonet har. Bli det energi til overs, vil denne gå med til for eksempel oppvarming. Man vet imidlertid ikke hvor mye som gikk med til hva. Det kreves antakeligvis ikke like mye energi for å slå løs alle elektroner på brikken. Jeg vil derfor tro at et samlet regnskap i alle fall ikke er enkelt å fremstille.

En annen grunn er at den delen av strålingen som ikke vekselvirker, antakelig heller ikke har vært målbar. Verken fra kilden, eller hos mediet. Det blir nesten som å lete etter Higgspartikkelen.

Man bør samtidig merke seg at det ikke er store forskjeller det er snakk om. Som tidligere nevnt kan gammaglimt som har vært underveis i 7 milliarder år, komme frem med en tidsforskjell på bare 1sekund, og sikkert mindre enn det.
Solceller kan i dag nyttegjøre seg av ca 16-18 % av mottatt energi fra solen. (Man regner med å kunne få ut 3 ganger så mye som dette vha nanoteknologi i fremtiden.) Men solen kan selvfølgelig ikke brukes i denne sammenheng da man bare vet hva som mottas i det "harmonerende" området, og ikke hva som faktisk sendes ut. Men likevel, .... i 2008-2009 leste jeg et sted (husker desverre ikke hvor) at noen som drev forskning i forbindelse med solceller hadde greid å få ut mer energi enn hva som teoretisk skulle la seg gjøre. Tror det var snakk om rundt 15%. De var rystet over resultatene og antok at det dreide seg om målefeil, men hadde da ennå ingen forklaring på hvordan det kunne skje.

Det kan jo også være at det finnes en del for oss usynlig EMS der ute. Det er godt kjent at støy på bildebrikker varierer med temperatur på brikken. Støyen kommer av oppvarmingen fra elektronikken, men det kan være en sekundær årsak. Lyskilder som sender ut EMS er som regel varme. Disse må harmonere med de utsendte fotoner. Det er derfor naturlig å tro at man også kan motta mer EMS fra et varmt medium.

Tidsreiser ?

Tid er et ord som brukes mye, og folk flest har et overfladisk, uproblematisk forhold til betydningen av ordet.

De fleste vil nøye seg med å si at tid er noe som bare flyter avgårde i en jevn strøm. Andre vil finne det tilfredstillende å referere til hva relativitetsteorien sier, og atter andre drister seg til tanker om tidsmaskiner, ormehull og andre univers.

Det synes som om de fleste har en slags oppfatning av at tidslinjen for hele universet ligger lagret et eller annet sted, og at vi på vår reise i livet reiser langs denne tidslinjen og på en måte fremkaller øyeblikket ved det punktet vi befinner oss ved på linjen.Dette gjør at noen fantaserer om at vi kan reise frem eller tilbake i tid. Hoppe frem og tilbake i tid. Noen tror gamle tidspunkt kan dukke opp på forskjellige steder hvor rommet har slått krøll på seg. Eller at de kan få glimt av skuter eller personer fra gamle dager. På en populærvitenskapelig TV-kanal her om dagen, ble det sagt at det i Bermudatriangelet kanskje fantes ”The fabrick of time”.

Å reise gjennom ormehull for å dukke opp på andre steder til andre tider er også populære forestillinger. Også blant fysikere.

Slike forestillinger av tid pirrer nysgjerrigheten og er godt egnet til film og fortellinger da de gir mange muligheter for virkelighetsflukt, og det er kanskje en av grunnene til at de er så populære. Det er i det hele tatt veldig mange som blander kortene når man snakker om tid. Vår hukommelse spiller oss nok et puss. I hukommelsen ligger hele vår fortid mer eller mindre lagret. Helt tilbake til vi var barn eksisterer tidslinjen. I tillegg har vi planer og forestillinger om fremtiden. Vi vet vi kan se millioner av år tilbake i tid ved å kikke på stjernehimmelen, og til og med sola vi ser, ser vi slik den var for litt over 8 minutter siden.

Film har blitt en naturlig del av vår hverdag. Her kan vi spole fremover og bakover som vi ønsker. Den har opplagt en tidslinje. Ikke rart vi har en følelse av at fortid og fremtid eksisterer. Men virkeligheten er nok annerledes.

Tidshopp er umulige, selv om det kanskje er kjedelig. Det er mulig å bremse tiden, eller å øke dens hastighet lokalt, men ikke gjøre hopp frem eller tilbake. Rett og slett fordi man ikke kan bryte med sammenhengen mellom årsak og virkning. Det vil bryte med en av våre viktigste kunnskaper om naturen, som er at energi verken kan skapes eller tilintetgjøres, men bare skifte form.

På grunnlag av dette kan vi si at hopp i tid forover eller bakover er en umulighet.

Tiden kan lokalt, for en masse, bremses eller økes ved å variere temperaturen på denne. Men tidslinjen må være kontinuerlig.

Vi reiser hele tiden inn i fremtiden. Men vil en person reise raskere inn i fremtiden enn de samtidige rundt seg, kan dette være mulig ved å la seg fryse ned slik at ens egen lokale tid bremses. Denne person ville (hvis han kunne overlevd og vært bevisst under en slik nedkjøling) opplevd at alt rundt ham ville ha skjedd hurtigere fordi hans egne kroppsprosesser ville ha skjedd saktere. Det finnes i dag folk som lar seg fryse ned i flytende Nitrogen, og som håper på å bli tint opp en gang i fremtiden, og det er en god ide, hvis det ikke hadde vært for at alle cellene i kroppene deres sprenges i det det dannes iskrystaller som utvider seg der inne. Vi vet hvordan det går med en agurk som har vært frosset. Så lenge den er frosset er den hard, men da den tines vil væsken renne ut av de sprengte celleveggene slik at den blir helt myk og ødelagt. Men en gang i fremtiden vil det kanskje bli mulig å finne en måte å unngå at cellene sprenges. I dag skjer nok denne nedfrysingen mot bedre vitende blant de som driver med dette da det er penger å tjene.

Å reise tilbake i tid er ekstremt mye vanskeligere. Hvis man skulle greid det, måtte man ved tidspunkt A, ha isolert et eller annet i et rom. Man måtte så ha latt tiden gå der inne uten at det har blitt påvirket av rommets vegger(noe som jo er umulig med tanke på stråling og annet) frem til tidspunkt B. Ved tidspunkt B kunne man ha prøvd å reise tilbake til tispunkt A ved å reversere alle fysiske prosesser som har skjedd der inne. Da bør man helst ikke ha mistet en kaffekopp i gulvet på den tiden!

Litt mer humoristiske sider

ved tidsreiser finnes også. F.eks  problemet med tidsangivelsen i et tidrom. Minner om at jorda beveger seg med ca 30 km/sek rundt sola(i tillegg beveger sola seg slik at vi aldri vil komme tilbake til samme sted, og i tillegg galaksen…). Ved å stille inn tidsmaskinens klokke på –100år, kan man fort være uheldig hvis omløpstiden har forandret seg med noen få sekunder på denne tiden, og havne mange mil ute i rommet, eller for den saks skyld, inne i jorda, og det kan jo være svært trangt og ubehagelig ! Men det er jo bare et lite problem......at du ikke er født ennå er kanskje også dumt...eller at du dreper din egen tipoldefar, eller at du reiser tilbake og begår selvmord (!)

Å reise gjennom et ormehull er kanskje litt vel dristig. Tenk deg å dukke opp en eller annen tilfeldig plass i det intergalaktiske univers, og i tillegg måtte begynne å lete etter en beboelig planet rundt en passe trivelig stjerne, som kanskje befinner seg 50 lysår unna...

Tror nok trygt vi kan glemme tidsreiser. At det ikke er noen å besøker oss fra fremtiden tyder vel på det samme. Vil du likevel forsøke å få besøk fra fremtiden, kan du jo prøve å lage en stor, varig og godt synlig helleristning med en innskripsjon med noe sånt som "Ta en tidsreise hit den 1.januar 2020" men husk nå endelig å møt opp da, så de ikke reiser på bomtur.... Skulle noen dukke opp, kan du jo forsøke å ødelegge helleristningen etterpå (?)